(mer…)

Nei. Jeg har ingen? Hvorfor det? De som har setter seg de samme hvert år

trene mer. Spise sunnere, bli flinkere til å ta vare på seg og eller sine

for meg blir dette rart. Alle gjør så godt de kan. Lever ut fra det. Hva er vitsen å melde seg inn i en gym gå der i to kanskje 3 mnd. Så ramle vekk. Spise Sundt hele januar så begynner februar å sakte men sikkert ramler du tilbake. Ta vare på deg og dine bør du gjøre uansett. Å setningen » nå er det jul, nå må vi være snille med hverandre å gi en ekstra hand»

hva med resten av året. De som er ensomme, de er det hele året de. Det bare merkes ekstra i julen da alle påpeker dette.

Så i stedet for å hjelpe orgnisasjoner du ikke vet om pengene kommer frem sier du

gi de lokalt til en forening som hjelper de ensomme fattige og gamle der du bor. Alle steder har dette.

vi er så opptatt av hva som er på bordet, ikke hvem som sitter rundt.

Opptatt av hva vi har på oss. Men glemmer hvor helsige vi er

vi kan velge i klær mat og hvem vi skal ringe å be på kaffe på byen.

om du for hver gang du skal på byen på kafe, ring en ny venn for hver gang å be den med. Kjeder du deg en kveld. Ring eller besøk en ny venn.

Meld deg på frivillig organisasjon

del ut matposer til de som trenger det.

besøk et eldrehjem. Mange gamle der som trenger noen å snakke med, ta en kaffe eller gå en tur med.

Utfordre deg selv utenfor din komfortsone

vi kan ikke redde alle. Men om alle gjør litt.

Tenkte at i dag skal min bloggeverden starte. Jeg ønsker å starte det første innlegget med min historie som mobbe offer! Håper på mange lesere på dette, å gjerne del det ut. Mobbing er så tema å det er viktig å bryte tabuet å snakke om den tiden.

Annyway! Her er min.

Jeg skal ta dere med tilbake til 1988. Jeg var ei spent og stolt jente som skulle starte i 1 kl. Lite visste jeg at dette skulle gi starten på et så vondt livsløp for meg
Den første tiden gikk greit. Men så begynte det. Små blikk, som ble større. Knuffene som ble harde puff og dytt!
Små gjenstander haglet i klasserommet mot meg å traff meg. Alt fra tegnestifter, passer, bøker, matrester og bøker. Etterhvert kom det stoler og skolepulter.
Klærne mine var ikke bra nok, for de andre, eller at jeg bodde på gård.
Hver dag, kjente jeg etter godt om jeg hadde om ikke annet litt ondt en plass slik at jeg kunne er hjemme fra skolen, for det var serlig en gutt jeg ville unngå å treffe. Smerten var stor når jeg så han på bussen, får da lurte jeg på , hvor får jeg vondt i dag?
Jeg kjente at kroppen ikke orket mer. I 9. Klasse havna jeg på sykehuset, Kunne ikke gå på flere uker. Med krykker. Først flere mnd etterpå klarte jeg å gå helt vanlig
Men ingen skulle ta has på meg! Jeg kava meg tilbake til livet.

2009 så jeg på Facebook . Jeg så denne gutten der. Gjett hva jeg gjorde. La han han til som venn. Det var smart liksom 😩 Den ekle magefølesen til tross,
– Ingen har gjort meg mere vondt enn han, ville det bli slik nå også som vi var voksne?
Facebook vennskapet ble ei minepæl. For oss begge Han ba personlig om unnskyldning for alt han hadde gjort .ramsa opp hver lille ting gjennom alle åra! Samvittigheten gnegde han.
For oss endret alt seg denne dagen!
For denne gutten, for sikkert så mange var dette overfladisk. Det var det verken for meg eller de som blir mobba i dag.
I dag er vi, denne gutten og jeg veldig gode venner. Vi har tatt et oppgjør med fortiden. For det er viktig viktig å si unnskyld . For man vet aldri når det er for sent! Å kjære deg, du som står i dag å kjenner deg igjen på min plass. Å lurer på hvordan livet ditt blir som voksen
Det kan bli bra!
Dette er min historie, min å Mats sin.
Dette er ingen fasit at dette blir slikt for alle.
Men om alle kan gjøre litt, vil det kunne utgjøre en forskjell å verden vil bli en bedre plass

Tusen takk 😉